Suomeksi: Pohjoiskalotti

FÖR NORDEN
4/1958

NORDKALOTTEN – FELLESKAP OG FELLES INNSATS

Kravet om et bredt opplegg til utvidet samarbeid i nord, mellom Nord-Norge, Nord-Finnland og Nord-Sverige, er begynt å gjenspeile seg i aktuell politikk. De tre landedne som har områder innenfor Nordkalotten, kjenner i dag alle behovet for å löse ökonomiske kulturelle og samferdselspolitiske problemer i felleskap og mer uavhengig av nasjonale landegrenser. Faktisk har disse grensene på mange måter vært en hindring for utviklingen av et stort område som fra naturens side har heller karrige vilkår å by sine innbyggere, iallfall så lenge folk ikke blir satt i stand til å utnytte de ressursene som foreligger på en bedre måte enn hittil.

Ikke så å förstå at det ikke har vært markert framgang også i de nordlige landsdelene innen Nordkalottlandene etter krigen. Tiltak i forbindelse med den norske gjenreisingen og Nord-Norgeplanen, et omfattende arbeid for å fremme næringslivet i Nord-Finnland og betydelig innsats i de nordligste svenske län har gitt resultater som det er grunn til å glede seg over. Men det står mye igjen, för de mennesjene som bor og arbeider i Nordkalottområdet kan sis å være nådd oppå höyde med folk ellers i Norden, i levestandard, i muligheter for å utvikle evner og ressurser, som meddelaktige i de alminnelige samfunnsgodene.

Store, tynt befolkede landområder med begrensede og til dels dålig kartlagte ökonomiske muligheter möter oss i nord, både i Norge, Finnland og Sverige. Fölelsen av å representere utkantdistrikter er sterk bland menneskene i disse landsdelene. Avstandene til de administrative og ökonomiske sentra är lang. Det tar tid å få saker avgjort og se planer realisert. På mange måter knytter disse problemene befolkningen i Nordkalottområdet sammen i felles interesser på tvers av landegrensene, gjör dem solidariske i kravet til sentrale myndigheter om tiltak som kan legge vilkårene til rette for en mer menneskeverdig tilværelse for de mange i små kår i Nord-Norge, i Nord-Finnland og iallfall til dels også i Nord-Sverige.

Samesamfunnene, tradisjon og felles historie

Det er også andre momenter som bidrar til å holde oppe en fellesskapsfölelse på tvers av landegrensene. For det förste har Nordkalottens land en samisk folkegruppe som fra alders tid har vært vant til å nytte fjelleviddene til reinbeite og fölge årstidene ved sine vandringer, uten hensyn til hvor grenselinjene har vært trukket på kartet. I dag er det en kulturoppgave og et ansvar for våre nordiske folk å gi samene mulighet for å bevare sin egenart og finne en livsform som i tilbörlig grad tar hensyn til deres årtusengamle tradision både i næringsdrift og på andre måter. Det samiske mindretallet i Nord-Norge, Nord-Finnland og Nord-Sverige har vanskelig for å hevde seg og beskytte sine rettigheter i et moderne samfunn. Desto viktigere er det at den voksende forståelse for samenes sak kommer til uttrykk i praktiske tiltak som gjör det mulig for dem å holde oppe sitt språk, reindriften og samesamfunnenes særtrekk på de forskjellige områder.

Ikke bare samenes vandringer med reinflokkene har krysset landegrensene i nord. Fra 1700-tallet og utover skjedde det en betydelig innvandring av folk fra Nord-Finnland till Nord-Norge. Vandringene hang sammen med at de ökonomiske kårene ofte var vanskeligere i Nordkalottens finske området, bland annet fordi man her var mer ensidig avhengig av jordbruket og dermed av årsveksten. Nord-Norge hadde ved sine rike fiskerier en bredde i næringsgrunnlaget som gjorde det lettere å komme over frostår og misvekst. Nord-Finnland har også i lange perioder hatt en enda sterkere befolkningstilvekst enn Nord-Norge. Det finske (kvenske) innslaget i den nordnorske befolkningen er derfor blitt meget stort i mange bygder som Varanger, Alta, Kvenangen, Nordreisa, Lyngen og i Finnmarks administrative sentrum byen Vadsö. Finsk språk brukes atskillig i daglig tale ved siden av norsk og samisk. Ikke så få steder i Finnmark og Nord-Troms er finsk det vanligste talespråket.

Også grensene mot Sverige var lenge uklare, og ferdselen mellom Nord-Sverige og de to nabolandene, og vice versa, har vært betydelig. Området rundt Karasjok, Kautokeino og ellers store deler av Finnmarksvidda som i dag er det sentrale distriktet for de norske fjellsamene, hörte under Sverige inntil det ved avtalen i Strömstad i 1751 ble avstått til Norge. – Noe lenger sör – ved Kiruna – har Sverige nå i årrekker drevet noen av verdens rikeste jernmalmgruver, og dermed skaffet befolkningen i dette området en sikker og god inntektskilde. Utskipningen av malmen skjer i stor utstrekning over den norske havnen i Narvik, en by som faktisk har hele sin eksistens basert på dette svensk-norske samarbeidet. Narvik er i dag både Nord-Norges ökonomisk best stilte by og den folkerikeste. Med dröye 12.000 innbyggere ligger den et lite hestehode foran konkurrenten Tromsö, som lenge holdt teten.

Aktuelle fellestiltak og samarbeidsplaner

Tanken om Nordkalotten som et felles utbyggingsområde for de tre landene åpner nye muligheter og bredere perspektiv i arbeidet for bedre forhold i et distrikt som ennå i atskillig grad må kalles ökonomisk underutviklet. I dag förhandler man om fellestiltak som en norsk-finsk sellulosefabrikk på Varangerhalvöya i Öst-Finnmark, basert i alt vesentlig på råvirke fra finske skoger. Planene om en utbygging av fjellsjöen Torneträsk som kraftkilde forutsetter at svensk vann gjennom en kraftstasjon på norsk område skal skaffe elektrisk ström til å forsyne mennesker i Nord-Finnland. En internordisk komité arbeider nå med spörsmålet om å slå hull i Torneträsks vestre bredd, lede vannet gjennom en 23 kilometer lang tunnel med et fall på 500 meter med til Rombaksbotn på norsk side. Finnene er særlig interessert i en lösning av denne saken fordi Finnlands kraftpotensial er relativt begrenset. Hele prosjektet er et typisk eksempel på at man tenker ut over de snevre nasjonale grensene i arbeidet med å dra gjensidig nytte av hverandre og yte gjensidig hjelp.

Samferdselsspörsmålet er en hovedsak

Störst intresse knytter det seg vel i öyeblikket likevel til planene om å bygge ut samferdselsnettet slik at Nordkalotten og dens befolkning i större grad kan bli en enhet – i samkvem innad, i ökonomisk utvikling, i veiene ut mot resten av Norden. Nord-Norges, Nord-Finnlands og Nord-Sveriges veinett skal bygge ut og samordnes, bl.a. slik at en vesentlig större del av den nordnorske befolkningen gjennom nabolandene får direkte veiforbindelse med de sörlige delene av Norge året rundt. Nord-Norges isfrie havner kan gi nord-finsk og nord-svensk næringsliv et sikrere og bredere arbeidsgrunnlag, fordi ferdselen kan holdes åpen med noenlunde rimelige transportkostnader året rundt.

Veien til Oslo går gjennom Finland og Sverige

Det er en rekke forskjellige veiprosjekter som vil komme i forgrunnen under en slik felles plan for utvidet veisamband i Nordkalottområdet. Prioteringen av de enkelte anlegg må selvsagt dröftes nærmere mellom de interesserte distrikter og land.

I enkelte tilfelle vil veiene komme som fölge av at andre fellesprosjekter blir gjennomfört. Det er f.eks. tilfellet med veiforbindelsen Ellentjern (Vaggatem) i Sör-Varranger på norsk side og Virtaniemi og videre til Ivalo i Finland. Veiutbyggingen her er en forutsetning for den planlagte sellulosefabrikken i Sör-Varanger. I alt dreier det seg om 38 km ny vei på finsk side og 17 km i Norge. Dessuten skal 95 km gammel vei utbedres i Norge og 45 km i Finland. Man regner med at sellulosefabrikken når den står ferdig, vil skaffe arbeid til mellom 1 500 og 2 000 finske skogsarbeidere i Enaredistriktet som skal sörge for tömmertilförslene, og at ca. 300 mann vil bli sysselsatt på norsk side ved selve fabrikken ved Kirkenes.

Dette veiprosjektet vil foruten å sikre fabrikkens drift, forkorte veilengden mellom Kirkenes og Oslo med over 300 kilometer sammenlignet med riksveien gjennom Norge. Dessuten slipper man de seks ferjene som nå må til på bilturen mellom Norges nordligste distrikter og hovedstaden, om man kjörer på den norske siden av grensen hele tiden. Også distansene mellom Kirkenes og «samenes hovedstad» Karaskok, og mellom Kirkenes og Tröndelag blir redusert ganske betydelig.

Av andre viktige veiprosjekter på norsk side i Finnmark er bl.a. pekt på forbindelsen fra riksvei 50 langs Tana fram til Utsjoki i Finnland og veien fra Kautokeino til Finnland og over til Karesuando i Sverige. For samesamfunnet i Kautokeino er den sistnevnte forbindelsen av overmåte stor betydning. Kommunen har forelöpig prövd å sette i gang en del arbeid med veien på norsk side, mens de sentrale myndigheter ennå har stilt seg noe nölende til å gi prosjektet den fulle stötte som mange finnmarkinger mener det har krav på. Det er ellers tanken også å bygge vei de 120 kilometrene mellom Karasjok og Kautokeino, slik at man her får en helårs forbindelse sörover via Nord-Finnland og Nord-Sverige. De siste årene har det vært foretatt omfattende undersökelser av koppermalmfunn på Finnmarksvidda, 4–5 mil fra kirkestedet i Kautokeino. Hvis disse forekomstene er drivverdige, vil det sikkert få stor betydning for utbyggingen av kommunikasjonene i distriktet. I alle tilfelle skal veien Alta–Kautokeino omlegges med sikte på helårs ferdsel. Nå kan den bare holdes oppe for vanlig biltrafikk 3–4 måneder i sommerhalvåret.

Gå utenom Saltfjellet

Lenger sör er det også et sterkt behov for å få utvidet mellomriksforbindelsene. Veien over Skibotn til Finnland trenger å utbedres, slik at den kan tåle tung-trafikk, og slik at den med sikkerhet kan bröytes i vintermånedene.

Det er dessuten forskjellige aktuelle planer om forbindelse fra Nordland fylke over til Sverige. Fra norsk side har mange tatt til orde for å legge særlig vekt på veisambandet nord for Saltfjellet, fordi det ikke er mulig å holde oppe riksveien over dette om vinteren. Helårsforbindelsen med bil mellom Sör-Norge og distriktene nordenfor Saltfjellet må altså gå gjennom Sverige og delvis også gjennom Finnland. Stortingsmann Leirfall peker i sin utredning på veien Storfjord – Graddis – Arjeplog som et alternativ med særlig höy prioritet blant de planlagte mellomriksveiene fra Nordland fylke.

Det kan trekkes fram en rekke andre prosjekter til supplering av det som her er nevnt. Videre kunne det være nærliggende å utdype nærmere de finske og svenske interessene som knytter seg til de forskjellige planer, både de som er nevnt foran, og andre. En kunne utvikle de perspektiver som åpner seg for handel og annet ökonomisk samkvem over grensene, og for en kraftig utvidet turisttrafikk til et område som tre nordiske land har felles, med midnattsol og Nordkalottsommer, med fjell og öde vidder, sjöer, skog, og for Norges vedkommende et kystlandskap man ikke finner maken til.

Det ligger et stort og viktig ökonomisk program bak planene om en ekstra innsats for utviklingen av Nordkalotten, men også et önske om å markere solidariteten i de nordiske samfunn både innen de enkelte land og mellom landene.